(Denna nätdagbok är knuten till nätverket Språkförsvaret)  

Er bevaring av nordisk identitet gjennom språket en tapt kamp?

Joakim Reigstad skriver på Foreningen Norden:

Ja, hva tror du? La oss gå tilbake til 31. oktober i fjor. De nordiske statsministerne var samlet til Nordisk råds 75te sesjon.

I statsministerboligen i Oslo sto åtte pent antrukne nordiske statsministre. Fra Norge, Sverige, Danmark, Island, Finland, Grønland, Færøyene og Åland. De skulle ha innledende pressekonferanse.

«The first speaker is the prime minister of Norway, Jonas Gahr Støre», sa en stemme gjemt bak skilleveggen i presserommet. Heisann! Engelsk ja. Noen av de utvalgte reporterne som skulle stille spørsmål etterpå, begynte å fikle nervøst med kulepennen. Her måtte ting oversettes og skrives ned. For ingen vil jo dumme seg ut på dårlig, nølende norsk-engelsk foran kolleger fra resten av Norden.

«First of all, I like to welcome my Nordic family to Oslo», startet Støre på stødig engelsk. De andre var ikke spesielt mye dårligere, selvom Mette Frederiksens nordjyske bakgrunntid vis skinte igjennom i hennes innledning:«Tænk ju so møtsj for hausting us», sa hun henvendt til verten for møtet, Jonas Gahr Støre. Rett etterpå var svenske Ulf Kristersson kanskje smartest av dem alle sammen, «I just copy what Mette said», sa han, og slapp for en lang innledning på engelsk.

Läs vidare här!

(Denna nätdagbok är knuten till nätverket Språkförsvaret)