Den frågan diskuterar Finn-Erik Vinje bland annat i inlägget ”Hvorfor er stygge ord stygge?” i sin blogg. Det ligger dock nära till hands att anta att modersmålstalare anser att deras egna språk är vackrast, eller hur?

”Som sagt, estetiske vurderinger av språk blir i våre dager stort sett betraktet som vitenskapelig pølsevev. Men det har vært forskere som har innsett at også slik lingvistisk folklore fortjener en seriøs behandling.

En aktverdig svensk språkforsker – han het Johan Vising– har skrevet en akademisk avhandling med tittelen «Om språkskönhet». Avhandlingen befinner seg i de mest fornemme omgivelser, nemlig i Göteborgs högskolas årsskrift 1897, som samtidig er festskrift til 25-årsdagen for kong Oscar 2.s tronbestigelse.

Vising lurer på om det lar seg gjøre å si noe fornuftig om hvilket språk som er penest – spansk, portugisisk, italiensk, tysk, engelsk, svensk eller dansk. Han satte seg fore å finne holdepunkter for en rangering.

Vising undersøker bl a lydlig variasjon, som er pent, og innslaget av lange konsonantgrupper, som ikke er pent. De språk som har en god proporsjon av stemte (dvs sangbare) lyder i forhold til ustemte, har et estetisk fortrinn, og særlig verdifullt er en rikelig – men ikke overveldende – forekomst av den sonore vokalen A, som tillater at luftstrømmen ut gjennom munnen passerer uten friksjonslyd.

Etter å ha anvendt sine kriterier på språk etter språk og oppstilt respektinngytende tabeller med totalfrekvenser og prosentandeler, kommer Vising til at de romanske språkene når høyere i velklang enn de germanske (og de slaviske). Og vakrest blant språk er italiensk.

Blant de germanske språkene – hvilket av dem har de tydeligste skjønnhetsmerker? Ikke dansk, vel? Nei, naturligvis ikke. Bare den danske støttonen er nok til å diskvalifisere dansk – den «liknar ett stönande», mener Vising, og stønning er avgjort ikke pent. Dessuten har dansk (i likhet med tysk) en altfor høy frekvens av vokalen e, i likhet med dansk-norsken.

Nei, det vakreste blant de germanske språkene, det er svensk! «Svenskan har berättigade anspråk på estetisk företräde,» proklamerer Visting frankt. En ikke helt uvelkommen konklusjon, får vi tro, i et festskrift til «Sveriges fredsälle drott», som det heter i den pompøse adressen.

Visting sier riktignok at han som svenske feller denne dommen med en viss forlegenhet, men hva skal han gjøre – tallenes tale er jo klar!

Så langt, så godt. Du blir altså ikke stående alene om du mener at italiensk må være det språk englene taler om søndagen. Og hva med svensk, vinneren i den germanske gruppa? Holder du med Vising?

Ja, det gjør du nok. Svenskene har munnen full av fløte. Wergeland, Aasen, Vinje og mange flere av våre lydhøre landsmenn i fortid og nåtid har lyttet henført til den svenske tunges liflige klang, til de melodiøse passasjer, til disse vokaler så rike på grandezza – og vitnet om sine inntrykk.”

Läs vidare här!

(Denna nätdagbok är knuten till nätverket Språkförsvaret)